Er all reisetid også arbeidstid?

Mange har – etter oppslag i bl. a. VG – fått med seg en rykende fersk Høyesterettsdom om at reisetid skal betraktes som arbeidstid. Saken gjaldt en politimann som ble beordret til å utføre oppdrag utenfor ordinært arbeidssted (lokalt lensmannskontor på Vestlandet).

I forbindelse med saksforberedelsen for Høyesterett det anmodet om en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om forståelsen av arbeidstidsbegrepet i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF (Beskyttelse av arbeidstakernes helse og sikkerhet (arbeidstidsdirektivet)). Foreleggelsesbrevet av 14. desember 2016 inneholdt følgende spørsmål:

I
“Er den tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, å anse som arbeidstid etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF?”

II
I den grad en reise som beskrevet i spørsmål I ikke i seg selv er tilstrekkelig til klassifisering som arbeidstid, hva er det rettslige vurderingstemaet og de relevante momentene for vurderingen av om reisetiden likevel blir arbeidstid? Det bes herunder omtalt om det skal foretas en intensivitetsvurdering av innslaget av arbeid på reise.

III
Har det betydning for vurderingene under spørsmål I og II hvor ofte arbeidsgiver fastsetter et annet oppmøtested enn det som er arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested?”

EFTA-domstolen avga 27. november 2017 rådgivende uttalelse med slik slutning:

I
“Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør ‘arbeidstid’ etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.

II
Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen.

II
Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.”

Legges utelukkende dette svaret til grunn, ser det rimelig klart ut at all form for tjenestereise er å betrakte som arbeidstid som skal kompenseres økonomisk eller ved avspasering. Likevel er nok ikke dette helt skråsikkert.

Partene var i saken uenige om rekkevidden av EFTA-domstolens rådgivende uttalelse. Dette tok Høyesterett ikke stilling til, men konkluderte med at den i alle fall gjaldt for den saken de behandlet.

Videre er det slik at nasjonale domstoler kan fravike rådgivende uttalelser i særlige tilfeller. Høyesterett finner at det ikke foreligger slike tilfeller i saken, og unngår å gå nærmere inn på hva som skal til.

Så om en arbeidsgiver har plikt til å betale time for time en ansatts flyreise tur/retur et møte i Tokyo gjenstår å se….